 |
| Plassering av rekvisitter planlegges, i forhold til størrelsen av banen og dommerplassering... |
Cindy hadde vært oppe et par ganger i løpet av natten, og det kunne virke som om hun hadde forstoppelse. Vi håpet i det lengste at hun skulle kvikne til, men den gang ei. Jeg forsøkte å få byttet starten hennes slik at hun kunne få starte sist, men det fikk vi ikke lov til. Etter å ha diskutert mye frem og tilbake valgte Tina å trekke henne. det viktigste var Cindy, og følelsen av å stå mitt ute på banen med en syk hund som ikke klarte å prestere ville ikke vært bra. Tina skal ha all kreditt for å takle dette på best mulig måte og klare å snu tankene til noe positivt. Selv om sorgen og skuffelsen var stor, ville hun ikke la denne hendelsen ødelegge for hele turen, og jeg tror hun hadde en fin tur og fikk oppleve mye flott freestyle slik at det ikke var bortkastet.
Før konkurransen gikk av stabelen, fikk vi oss nok en overraskelse. Først hører jeg rykter om at det ligger godbiter i banen. Jeg ser noen kommer og deler opp banen og tenker at det kanskje har noe med rengjøringen av teppet,. Nye rykter svirrer rundt om, det er plutselig snakk om at vi kun skal bruke halve banen og at det VM i juniorhandling skal gå på den andre siden! Man vet virkelig ikke, etter alt kaoset som har vært under helgen (bare en ørliten brøkdel har blitt nevnt her i bloggen), visste man seriøst ikke om man skulle få hakeslepp, grine eller le. Vi valgte det siste, da det ikke var poeng i å bruke tiden på noe annet. Med dommer Emmy M. Simonsen i spissen av laglederne troppet vi opp hos sjefen for å få ordnet saken. Vi fikk heldigvis tilbake banen vår, men mistet oppvarmingsbanen. Varme opp måtte vi gjøre der det passet oss, noe som var et greit nok alternativ til en kupert bane med hunder løpende i venstresving rett ved siden av oss.
Så var det endelig Jessica sin tur. Med nerver i helspenn bar det ut på banen. Det er ikke lett å holde nervene i sjakk på en så stor bane og på et så stort arrangement, men Sussi jobbet som bare det! Selv om de ikke fikk til alt de skulle ønske, så fikk de hederlige 18,60 poeng (18,70 som det først ble opplyst om var en regnefeil fra arrangørens side) og en 29. plass. Det er faktisk ganske bra i et slikt selskap hvor dommerne er strenge med poengene og konkurransen er verdens tøffeste!
Som startende nummer 28 var det Marianne og Vikki sin tur. Som lagleder må jeg innrømme at det var altfor spennende når "barna mine" var i ringen, og at jeg skulle få satt rekvisittene deres riktig. Ikke hjalp det at det ikke fantes en ringsekretær der, slik at det var litt opp til oss å komme oss til rett tid inn på banen. Adrenalinet mitt var nesten like høyt som deltagernes da de entret banen og hjertet banket høyt da musikken startet. Lettelsen var stor da jeg bare kunne knipse i vei med kameraet mens Marianne og Vikki danset seg i vei til The Boy does Nothing. De hadde deres beste forestilling noensinne og det var en fryd å se på!
Spenningen var til å ta å føle på da resultatene ble lest opp. 23,67 poeng! Det hørtes jo bra ut, det eneste frustrerende var at vi ikke visste hva det ville si! Utover dagen hørte vi ekvipasjer som la seg over og under Jessica og Marianne, men vi visste overhode ikke noe om plassering! På premieutdelingen ble kun de ti finalistene ropt opp, og en påminnelse om lagkonkurransen måtte til før den ble lest opp (de trengte litt tid på å regne det ut). Vi reiste med andre ord hjem uten å vite hvor vi hadde plassert oss, for da jeg skulle lete opp den ansvarlige etter premieutdelingen var hun forduftet!
Planen var så å leke turister, men ikke fant vi turistinformasjonen GPS'en påsto fantes og ikke visste vi hvor vi skulle. Varmt var det også, så vi dro hjem til hotellet. Slitne var vi alle mann, og mange ting fra dagen skulle fordøyes. Fremme på hotellet var det oppvisningstid! Eierne ville gjerne at datteren skulle få se hva gjestene deres egentlig drev med for noe rart, så da ble det litt show for alle gjestene som spiste middagen sin akkurat da.
så spennende å lese om!!
SvarSlett