Reisebrev fra Praha

Her kommer en "liten" rapport fra turen til Praha og årets Open European Championships (lettere skrevet OEC).

De siste dagene før avreise gikk forberedelsene på høygir både her og de. På onsdag skulle Ellen Christensen og Anniken Jensen og jeg reise nedover med fly. Ellen og Anniken skulle være heiagjengen vår. På torsdag dro konkurrentene nedover med fly. Det ble en liten endring blant deltagerne da Jippi ikke kom til å delta dessverre. Aina ble med som min høyre hånd og trell i stedet. Dermed utgikk laget, og vi stilte med to individuelle deltagere.

Det å skulle fly nedover med rekvisitter er jo en litt artig affære... Telefonsamtale: Anja: "Jeg lurte på om jeg måtte sjekke inn spesialbagasje på forhånd eller hvordan det gjøres, tillat størrelse og slikt?" Damen hos Norwegian: "Hva er det du skal ha med?" Anja: " En skurekost, to plastbøtter og et flagg..." Litt pinlig stillhet følger. Damen fra Norwegian: "Javel?" Anja: "Det er rekvisitter til et EM i en hundesport altså." !!!!! Som om den siste kommentaren min ga noe som helst mening. Marianne altså, du får meg til å vandre rundt på Gardermoen med skurekost og bøtter!!! Ja ja, de gærne har det godt, og gøy skal det bli!

Ser jo nesten ut som en
sopelime, så om flyet ikke
gikk kunne dette kanskje
fungert som et alternativ?

På flyplassen ble det litt febrilsk stemning da jeg innså at å tømme sekken for godbiter ikke var så lurt når det inkluderte at passet ble liggende igjen på kjøkkenbordet! SKulle turen ende på Gardermoen? Heldigvis klarte jeg å kruse meg gjennom passkontroll med et smil og førerkort. Litt mer kronglete ble det når jeg skulle hjem, men en kort røverhistorie om et mistet pass i siste liten og ikke tid til å melde det til politiet fordi da ville jeg ikke rekke flyet, så kom jeg meg hjem til Norge. Det gjør jeg ikke igjen, det er helt garantert!

To fornøyde damer studerer turistguiden.

Vi skulle bo på Hotel Juno som lå 15-20 minutter i gangavstand fra arenaen. Utifra bildene under, så så det jo lovende ut, men bilder kan jo mislede litt. Men, vi hadde en seng, en dusj og fikk i oss frokost før vi dro for en billig penge, så en kan jo ikke klage! Jeg mener, røde tepper på gulvet (vi velger å overse flekkene på det), gule og rosa vegger og rosa gardiner betyr jo faktisk ingenting!

På torsdag dro Anniken, Ellen og jeg til gamlebyen mens vi ventet på at de andre skulle ankomme. Etter mye undring og diskusjon trodde vi at vi forsto hvordan metroen (t-banen) fungerte. Da vi kom oss på, kom jeg på at vi kanskje skulle stemplet billetten før vi gikk ombord... Derfor insisterte jeg på at vi gikk av på neste stasjon for å stemple den, i tilfelle det kom noen sure kontrollører og tok oss. Dermed gikk vi av og gikk rett på en sur kontrollør som selvsagt ikke ville tro på en gjeng turister og deres forklaringer! 800 tsjekkiske korona takk! Heldigvis var det ikke så mye, og ei hyggelig tsjekkisk jente fikk sørget for at vi kunne dele den summen på alle oss tre.

En ting er sikkert, for oss nordmenn er Tsjekkia et billig sted! Alle priser som var oppgitt, kunne fint vært norske hvis man tenkte at det var oppgitt i norske kroner. Men når det faktisk det var tre ganger så billig som hjemme, kan man godt bruke litt penger! Jeg er over halvveis med julegaver etter turen, og siste dagen betalte jeg kun 102 norske kroner for en middag, en dessert og 2 små flasker cola... 10 kroner kostet det å kjøre offentlig transport i 1 1/2 time. Det er samme tid jeg bruker på å ta toget til Oslo, noe som koster meg over 200 kroner.

Når man først kommer seg til gamlebyen, så er det ingen tvil om at Praha er en vakker by som så absolutt bør stå på listen over steder man bør besøke. Vi gikk over Karlsbroen og spiste lunsj på en trivelig liten italiensk restaurant, før Anja måtte skynde seg tilbake for å møte de andre deltagerne på hotellet. For første gang opplevde jeg å forhåndsbetale rommene, og det var jeg som hadde alle  pengene på kontoen til landslaget.

Her er noen bilder fra vår første tur rundt i Praha.

Vi tok en tur innom et lokalt marked like ved arenaen. Det var utenfor
Hotel Mars hvor noen av de andre deltagerne bodde og hvor vi spiste
fellesmiddag fredags kveld.

På Karlsbroen

Et trivelig italiensk måltid.

Senere på dagen dro vi alle seks tilbake til gamlebyen for å spise middag. Fredag morgen våknet vi vel vitende om at vi ville få nok en travel dag. Først skulle vi leke turister igjen, og selvsagt var hele metroen stengt og vi ble nødt til å ta trikk. Dette tok litt lenger tid. Vi ruslet over broen og opp på slottet. På veien var det mange fristelser, så mye fint man kunne kjøpe Noe fikk vi sneket med oss...

Det var mange vakre blandingshunder som tuslet løs sammen med eierne sine.

Det var visstnok flere steder på broen man skulle ta på for å få ønsker
oppfylt og hvor man kunne få hell. Dette måtte jo testes ut...

Ellen insisterte på å befinne seg bak kameraet, men Anniken fikk henne med!
Bygningene på toppen bak oss var målet for dagen.

Det var mange flotte boder på broen som
måtte inspiseres.

Aina kikket på litt forskjellige klovnebilder, og om jeg ikke husker feil,
så ble det med et hjem?

Etterpå bar det oppover en hel masse trapper som skulle frakte oss opp
på slottet og synagogen.

Hadde vi malt Aina med gullfarge, kunne vi kanskje etterlatt henne med en
hatt og kommet og hentet henne senere og se hvor mange penger
landslaget hadde fått med seg?

Utsikten er det ingenting å si på!

Synagogen

Skal vi inn tro? vi gikk inn og kikket på det lille vi
fikk se uten å betale. Alle unntatt Anniken og Ellen
måtte tilbake for å rekke treningen i ringen.

Vi fikk stresset oss tilbake (forbi alle fristelsene, nesten, over broen), fikk tak i billett til trikken, tatt trikken tilbake, fikk hotellet til å bestille taxi og alt så veldig lovende ut... Nå burde det kommet en slik lyd som en plate lager når man drar "spilledingsen" av den og lager en scratche-lyd... Be hotellet sende en taxi hvor vi kan ha med hunder burde spesifiseres litt nøyere. For det kom en sliten sort kassebil med en amstaff sittende løs i den. Fyren snakket selvsagt ikke et ord engelsk, men ringte opp ei dame som kunne et par engelske ord. Siden det ikke var nok til å kunne få til en samtale, la jeg på. Det var ganske klar enighet om at vi ikke ville ta en pirat-taxi. Det kunne hende det var en grei fyr som ikke hadde planer om å lure oss, men vi var ikke villige til å finne ut av det. Selv om det ble påstått at det var en "special taxi". Har man blitt advart mot å ta taxi som ikke har skilt på taket eller taxometer, så har man blitt advart. Enklere er det ikke. Dette medførte selvsagt til at vi fikk dårlig tid. Frakte med seg rekvisitter, flyburet til Vikki (som var stort) og gå i 20-25 minutter rask gange var ikke ideelt når vi hadde dårlig tid (buret hadde hjul,men vi måtte forsere fortauskanter, trikkeskinner og brostein) . Heldigvis var treningen blitt forsinket, så vi rakk å slappe av og komme oss på plass.

Det som er så koselig med slike arrangement, er å møte gamle bekjente, se på hvordan de andre trener hundene sine, hvordan de belønner, spekulere i om de har nytt program og hva de har funnet på for noe rart når du kun ser enkelte sekvenser uten musikk. Vi fikk tilslutt litt tid til trening i ringen, før Tina og Marianne måtte gå tilbake til hotellet med hundene og komme tilbake til middagen. Det var nemlig arrangert felles middag for alle deltagerne på et hotell like ved, hvor det samtidig ble trukket startrekkefølge for de kommende dagene. Middagen var trivelig, og det er alltid veldig koselig når man deler ut kort til og litt gaver fra alle deltagerne. Fra Norge ble det medbragt ekte norsk melkesjokolade, med andre ord, et lite stykke Norge. Kortet fra oss var det Silje Vatten som hadde laget.Var det en ting jeg savnet, så var det at det var enkeltbord, slik at alle landene satt for seg selv. Det hadde vært mye triveligere om vi kunne sitte litt mer sammen og bli kjent med noen nye mennesker. I det minste bli kjent med nye mennesker man snakker samme språk som. Man kjenner at man minst burde kunnet litt mer fransk, og kanskje litt russisk? Med de få ordene jeg kan, så blir samtalen meget begrenset.

Da lørdagen kom, var det klart for å kose seg. Siden vi ikke hadde med et lag i HTM, så kunne vi bruke dagen på å se på mye flott htm uten å tenke på noe annet. Det var utrolig mye spennende og bra! Vi var vel enige om at vi synes nivået generelt har hevet seg litt i denne grenen siden i fjor. For første gang gråt jeg av et HTM-program. Vinneren Anja Christiansen fra Danmark med border collien Queenie ga en helt utrolig rørende og inspirerende forestilling fra Titanic. På kvelden dro Ellen og jeg på møte ang. OEC. Det ble diskutert bl.a. regler og hvor dette skal arrangeres de kommende år. Det var egentlig kun spørsmål om hvem som ville ha det i 2014, men siden flere var interessert, ser det slik ut fremover:

2013 - Nederland
2014 - Tyskland
2015 - Aserbajdsjan
2016 - Sverige

Etter møtet ble vi med flere fra Sverige og spiste en meget god middag (selv om Ellen nok ikke helt var fornøyd med å få lasagne nedover hele jakka). Den eneste gangen vi smakte mat som virkelig smakte noe, så det ble ikke siste gang vi dro dit!

Området vårt.

Så kom søndagen, og det var vår tid i ringen. Marianne skulle starte som nummer 6, Tina var nummer 32. Det var ikke helt enkelt å ha oversikt, da det ikke var noen muligheter til å være i nærheten av ringen. Det var noen trange gagner, og for Vikki som trenger litt avstand til andre hunder, så ble de litt avhengige av meg. Flaks gjorde at jeg kikket inn mot ringen og at Frankrike hadde franske flagg i ringen! For da det skulle være to ekvipasjer igjen, så oppdaget jeg plutselig at det kun var en igjen! Den somskulle vært i ringen da jeg kikket ut, var Lucie Smolikova. Hun hadde diabetes og hadde fått litt problemer, noe vi ikke hadde fått beskjed om. Plutselig var det mye nærmere start og det ble litt mye stress rundt dette. Marianne gikk i ringen og fant dessverre aldri helt godfølelsen. Programmet fungerte ikke helt som det skulle. Marianne var veldig flink, og klarte å dekke over de fleste feilene for de som ikke kjenner programmet hennes veldig godt. Dessverre ble det ikke topp score fra dommerne og de havnet på en 30. plass med 18,68 p.

Poengene deres ble som følger:
Andrea Rezková (CZ): 6,5 - 6 - 9,25 = 18,75 p.
Kath Hardman (GB): 5,9 - 5,6 - 6,8 = 18,30 p.
Carmen Meyer (D): 5 - 7 - 7 = 19,00 p.

Da Tina og Cindy skulle ut i ringen, var det mange som var spente på beaglen. Dette var deres debut i mesterskap, og jeg må si at Tina tilsynelatende taklet dette veldig bra. Cindy sjarmerte publikum, var litt ufokusert, hadde et lite forsøk på å gå sin vei (og ga meg nesten hjerteattakk), var veldig sjarmerende og flinke. Dette blir bra når de siste brikkene faller på plass! De kom på 42. plass med 13,75 p.

Dommerne var ikke helt enige med seg selv og de fikk følgende poeng:
Andrea Rezková (CZ): 3,25 - 3,5 - 5 = 11,75 p.
Kath Hardman (GB): 4,6 - 6,2 - 6,2 = 17,00 p.
Carmen Meyer (D): 4 - 4,5 - 4 = 12,50 p.

Etter å ha studert bedømmingene i freestyle, så har jeg vel konkludert om at de færreste har fått noe gratis. De har generelt vært strenge i forhold til andre mesterskapsbedømminger jeg har sett. Det har også vært en god del sprik og ting jeg ikke forstår, men slik blir det jo, og det er bra man har tre dommere, slik at det blir et snitt.

En liten samtale om hvordan dagen hadde gått...

Cindy og Aina følger nøye med hva som skjer på banen.

Den norske gjengen (minus to) på tribunen.

Oversikt over banen. Ikke mye til inngjerding, og Emmys Hero skled utenfor.
Det ble bestemt på forhånd at det kun ville medføre trekk om en hund fikk så
stor fart at den havnet utenfor banen.

Som dere ser, så var det ikke store plassen utenfor ringen. Bak denne døra
måtte man være man skulle gå ut, og det var ikke mulighet for noen å passere
mens noen var på banen. I døren var det ofte tettpakket med folk, så det var ikke
lett å komme forbi med hunden og det lille rommet på baksiden kunne bli litt
trangt hvis det allerede var en hund til der.

 

Det er vedtatt at Norge bør få seg et større flagg...

 Etter at vi var ferdige med konkurransene, så var vi temmelig slitne hele gjengen!

Team Norway i norske farger! Dekkenene er det Aina som har sydd.
Prikkadelly var med og ga oss en masse oppmerksomhet!

På kvelden dro vi på restaurant og koste oss med god mat og trivelig samvær, før senga lokket oss tilbake til hotellet.

Mandagen var det tid for hjemreise. Ellen og Anniken dro rett eter frokost, Tina, Marianne og Aina reiste et par timer senere. Jeg skulle tilbringe dagen i Praha, og var veldig spent på hvordan det vil være å være turist helt alene for første gang! Konklusjon: Jeg koste meg som bare det. Gikk på sightseeing, handlet julegaver, fikk nerdet litt i en bokhandel og spiste billig middag før jeg reiste tilbake til hotellet for å hente kofferten.

Litt internt til de andre deltagerne: Jeg fant klokka! Den var kanskje litt
oppskrytt i forhold til turistguiden min, men populær var den blant turistene!

The Globe Bookstore, et sted hvor bokelskere blir litt fattigere...

Litt lettet må jeg påstå at jeg var da jeg gikk denne strekningen for siste gang.
Det har vært noen dager med MYE gåing! Vi gikk til Metroen, vi gikk til
arenaen, frem og tilbake, frem og tilbake... Det tok flere dager før bena
far helt som de skulle igjen, men jeg merket det godt på kondisjonen
da jeg her hjemme måtte gå 10 minutter fra parkeringen til jobben
uten å merke noe som helst...

Endelig var siste nordmann på flyet og landet i Norge kl. 23.30. Jeg tror jeg kan skrive under for alle sammen at vi har hatt en super tur, rik på flotte opplevelser og hyggelig samvær. Det er ikke umulig at flere av oss nok kan dukke opp i den tsjekkiske hovedstaden en gang til i fremtiden!